Som tidligere nevnt ligger Bogotá 2600 moh. Den nye kulturen; språket, dansen, maten og måten å være på, har gitt oss mye å trene på her i høyden. Selv om vi bare har vært her i noen få dager, merker vi flere ting som er annerledes. Da er det bare én ting å gjøre, å bli annerledes selv. Her er noen ting vi har lagt opp i vårt treningsprogram, som vi merker er nytt for oss:
Tidsperspektiv
Eller skal vi heller si menneskeperspektiv? Her i Colombia er nemlig mennesker mer prioritert enn tida. Eller vent, alt er mer prioritert enn tida. Flere av busselskapene her i Bogotá har ingen rutetabell eller tidspunkt, nettop fordi tid er umulig å følge. Så da er det bare å stille seg på et busstopp å vente. 2 min? 30 min? Hvem vet? Har det egentlig noe å si? Ventetida er jo en gylden mulighet til å henge med vennene dine.
Mennesker er også mer prioritert enn oppgaver og gjøremål, noe vi synes er utrolig fint! Kjøpesenterene her er fulle av mennesker. Ikke fordi folk har så mye å handle, men fordi de har så mye å snakke om. På kjøpesenterene henger man, tar en kaffe, setter seg ned i en av sofagruppene som står mellom butikkene, spaserer rundt og nyter livet. Og når man går rundt på den måten spør ihvertfall jeg meg selv(og colombianerene): "rekker vi det vi hadde planlagt, da?". "Relax, we have plenty of time," var svaret da. Og det har vi jo.
Det at mennesker er i sentrum NYTER vi! Midt i denne bloggposten skulle Siri og jeg ta oss en kjapp skive før vi fortsatte. Skiven ble til prating med Carmen(UCUansatt), som hadde en lystbetont samtale med naboen som bor på andre siden av veggen fra kjøkkenet vårt. Veggen har en liten glipe på toppen, perfekt til å snakke sammen(og høre naboen synge når hun vasker opp). Denne naboen måtte vi jo møte, så vi inviterte henne til kveldsmat. Og på kveldsmat kom hun. Da hun gikk lagde vi varm sjokolade, hørte på colombiansk musikk og lærte salsa. Fire timer senere begynner jeg å skrive igjen. Herlig? Å, ja!
Mennesker er også mer prioritert enn oppgaver og gjøremål, noe vi synes er utrolig fint! Kjøpesenterene her er fulle av mennesker. Ikke fordi folk har så mye å handle, men fordi de har så mye å snakke om. På kjøpesenterene henger man, tar en kaffe, setter seg ned i en av sofagruppene som står mellom butikkene, spaserer rundt og nyter livet. Og når man går rundt på den måten spør ihvertfall jeg meg selv(og colombianerene): "rekker vi det vi hadde planlagt, da?". "Relax, we have plenty of time," var svaret da. Og det har vi jo.
Det at mennesker er i sentrum NYTER vi! Midt i denne bloggposten skulle Siri og jeg ta oss en kjapp skive før vi fortsatte. Skiven ble til prating med Carmen(UCUansatt), som hadde en lystbetont samtale med naboen som bor på andre siden av veggen fra kjøkkenet vårt. Veggen har en liten glipe på toppen, perfekt til å snakke sammen(og høre naboen synge når hun vasker opp). Denne naboen måtte vi jo møte, så vi inviterte henne til kveldsmat. Og på kveldsmat kom hun. Da hun gikk lagde vi varm sjokolade, hørte på colombiansk musikk og lærte salsa. Fire timer senere begynner jeg å skrive igjen. Herlig? Å, ja!
kroppsspråk
Her i Colombia brukes kroppen som en viktig måte å kommunisere på. Det har vi hatt mye gøy med de siste dagene. Her er noen hotte tips til hvordan en kan forstå en colombianer:
Kyss ut i lufta: Om du ser ut som en colombianer har kramper i leppa fordi han/hun konstant kysser ut i lufta, ikke ring ambulansen helt enda! De vil nemlig bare vise deg hvor noe er. I stedet for å peke på det brødet du spurte etter, så er det jo mye hyggeligere å kysse til det!
Se ut som en hund: Denne bevegelsen er rett og slett å gi labb mens hodet beveger seg med hånda i et ivrig nikk. Nei, det betyr ikke "jeg vil ha kos", men "kom hit". Praktisk..
Rynke på nesa: Dette er en måte for å si "hva sa du?". Her gjelder det å følge med på dine venners neseparti når du snakker med dem.
Kyss på kinnet: gjerne avsluttet med en god klem. Dette er vår favoritt! Denne koselige hilsenen betyr "hello", eller "hadet" og gjøres hver gang du kommer eller går fra en plass. Om du befinner deg på motsatt side av rommet fra den som skal gå, er det helt vanlig å krysse rommet for å gi et kyss før de drar. Alt for kjærligheten!
Kyss ut i lufta: Om du ser ut som en colombianer har kramper i leppa fordi han/hun konstant kysser ut i lufta, ikke ring ambulansen helt enda! De vil nemlig bare vise deg hvor noe er. I stedet for å peke på det brødet du spurte etter, så er det jo mye hyggeligere å kysse til det!
Se ut som en hund: Denne bevegelsen er rett og slett å gi labb mens hodet beveger seg med hånda i et ivrig nikk. Nei, det betyr ikke "jeg vil ha kos", men "kom hit". Praktisk..
Rynke på nesa: Dette er en måte for å si "hva sa du?". Her gjelder det å følge med på dine venners neseparti når du snakker med dem.
Kyss på kinnet: gjerne avsluttet med en god klem. Dette er vår favoritt! Denne koselige hilsenen betyr "hello", eller "hadet" og gjøres hver gang du kommer eller går fra en plass. Om du befinner deg på motsatt side av rommet fra den som skal gå, er det helt vanlig å krysse rommet for å gi et kyss før de drar. Alt for kjærligheten!
Forholdet til regn
Rett før jeg reiste hit til Bogotá fikk jeg en ny jakke til regnversdager. Jeg så for meg at i en by hvor det vanlige været er 15 grader og regn, trengte man vanntette klær. Der tok jeg feil. Det er nemlig så enkelt at man ikke går ut når det regner. Forrige uke kom ei fra UCUstaffet to timer senere til jobb fordi hun ikke ville bli våt på veg til jobb.
"Det finnes ikke dårlige klær, bare dårlig vær".
"Det finnes ikke dårlige klær, bare dårlig vær".
Gavmilde millionærer
En skulle trodd at Colombianerene var millionærerer. En tannkrem koster ca. 4000 pesos og ukas mathandel ender fort opp i 100,000 pesos. "Hva?!," tenker du sikkert nå. Det gjorde vi også. Det frem til vi fant ut at 1000 pesos er litt under tre kroner. Vi trodde da at en 50,000-seddel(142 kr) ikke var så mye å rutte med like vel, men for Colombianerene er det penger nok. Vi må derfor være forsiktige med hvor høye pengeseddler vi bruker, og det er jo forståelig.
Selv om Colombianerene kanskje ikke har så mye, har de en utrolig gavmild kultur. Det er nemlig sånn at om du tar initiativ til å spise ute, ta taxi eller spise en is, så er det automatisk du som betaler for alle. En skulle tro at det fører til at de aldri gjør noe som koster penger, men sånn er det ikke. Jeg har aldri sett bakeri så fulle før, og Siri og jeg har blitt spandert på flere ganger. Og det selv om de vet at vi norske heller burde spandert på dem. Det gjør oss ydmyke, og vi har virkelig mye å lære om måten en ser på penger på; en ressurs til å tjene andre, ikke seg selv.
Selv om Colombianerene kanskje ikke har så mye, har de en utrolig gavmild kultur. Det er nemlig sånn at om du tar initiativ til å spise ute, ta taxi eller spise en is, så er det automatisk du som betaler for alle. En skulle tro at det fører til at de aldri gjør noe som koster penger, men sånn er det ikke. Jeg har aldri sett bakeri så fulle før, og Siri og jeg har blitt spandert på flere ganger. Og det selv om de vet at vi norske heller burde spandert på dem. Det gjør oss ydmyke, og vi har virkelig mye å lære om måten en ser på penger på; en ressurs til å tjene andre, ikke seg selv.
Sikkerhet
For noen dager siden fikk vi høre at vi kommer til å utvikle en sjette sans her i Bogotá; sansen for sikkerhet. Det er mye tyveri her, men folkene i UCU lærer oss stadig hvordan vi skal forholde oss til det. Mobilen kan vi bare ha oppe når vi ringer og sekken bør henge på kneet mens vi spiser, om ikke på kroken på siden av bordet.
En dag spiste vi ute og jeg følte meg veldig bevisst da jeg hang sekken min på stolen min, så jeg kunne kjenne den. Det var visst feil av meg, og sikkerhetsvakten på kjøpesenteret kom bort for å be meg henge den på bordkroken, hvor jeg kunne se den helt. Dagen etterpå hadde jeg tatt noen bilder inne i La Casa (l UCU sitt hus, hvor vi bor) og la fra meg kameraet på et rom. Det gjorde at de colombianske tok ned persienene for at ingen fra utsiden skulle se at det lå et kamera der. Forsiktig med kamera inne = mer forsiktig med kamera ute. Vi får altså ikke ta med oss kamera eller telefoner ut for å ta bilder, før vi blir bedre kjent med de "gode" gatene og skjønner hvordan vi skal forholde oss til det hele. Frem til da, må vi bare beklage for de få bildeglimtene dere får fra livet vårt her i Bogotá.
(Det er viktig for oss å påpeke at vi er og føler oss veldig trygge. Samtidig er det også viktig å få fram realiteten vi har flyttet inn i. Bogotá er en by man ikke bør være for naiv i.)
En dag spiste vi ute og jeg følte meg veldig bevisst da jeg hang sekken min på stolen min, så jeg kunne kjenne den. Det var visst feil av meg, og sikkerhetsvakten på kjøpesenteret kom bort for å be meg henge den på bordkroken, hvor jeg kunne se den helt. Dagen etterpå hadde jeg tatt noen bilder inne i La Casa (l UCU sitt hus, hvor vi bor) og la fra meg kameraet på et rom. Det gjorde at de colombianske tok ned persienene for at ingen fra utsiden skulle se at det lå et kamera der. Forsiktig med kamera inne = mer forsiktig med kamera ute. Vi får altså ikke ta med oss kamera eller telefoner ut for å ta bilder, før vi blir bedre kjent med de "gode" gatene og skjønner hvordan vi skal forholde oss til det hele. Frem til da, må vi bare beklage for de få bildeglimtene dere får fra livet vårt her i Bogotá.
(Det er viktig for oss å påpeke at vi er og føler oss veldig trygge. Samtidig er det også viktig å få fram realiteten vi har flyttet inn i. Bogotá er en by man ikke bør være for naiv i.)
To sanger og ett bilde sier mer enn tusen ord
Om du synes det er kjipt at du ikke har fått sett noen bilder enda, så frykt ikke! Om ett bilde sier mer enn tusen ord, har vi troa på at to sanger(og ett bilde) kan gjøre det samme. Derfor har vi funnet to sanger som kan male ett bilde av hvordan vi har hatt det de første dagene her i Bogotá!
| Ta livet som det faller seg! Vi har ikke fått noe plan over hva vi skal enda, og lever egentlig veldig i nuet. Planer stokkes om, viskes ut og legges til. Vil lever veldig impulsivt og blir med på det som er, tar det som det faller seg og ler! Tiden går, colombianere består. *jazzhands* |
Kan jeg sitte her og stirre litt på deg? Ja, du, jeg vil se litt på deg. Du ser at jeg vil ha kontakt. Alright? Folkene her i Bogotá er visst ikke så vant med å se hvite folk, og tar seg friheten til å virkelig studere oss vandrende snøflak. Det ser litt sånn ut: | |
All denne høydetreningen har satt sine spor. Jeg kjenner høydemeterene godt på pusten, og vi har begge øyeblikk der vi er slitne etter kulturtreningsøktene våre her oppe. Vi er helt sikre på at det bare gjør oss mer colombianske. Vi tar (den gode, lange) tida til hjelp, nyter det som er og ser frem til det som kommer!
- Andrea
- Andrea